Før og nå...

Jeg husker hvordan livet mitt var før jeg fant ut dette med intoleransen. Stadig vondt i magen og stadig en følelse av å være oppblåst og stinn. Særlig på kveldene var det ille. Jeg hadde ofte ikke noe annet valg enn å slappe av på sofaen når kvelden kom fordi magen ikke tillot meg å gjøre annet. Og jeg skammet meg sånn. Magen var så stinn og jeg klarte ikke holde den inne. Det så ut som om jeg var gravid. Husker jeg syntes det egentlig var ganske godt de to gangene jeg virkelig var gravid. Da var det lov å ha stor mage, uten å skamme seg!

Problemene mine begynte i begynnelsen av 20-årene, da flyttet jeg til byen og begynte å studere. Det var vel en stressende tid med eksamensstress og ensomhet på hybelen, lite penger og usikkerhet for fremtiden. Jeg har alltid vært sårbar overfor stress og var mye deprimert på den tiden, jeg blir alltid deprimert når jeg er utsatt for stress. Og så kom disse mageproblemene som gjorde alt tusen ganger verre og som virkelig dro min allerede skrantende selvtillit ned på et veldig lavt nivå. Det sosiale livet ble vanskelig. Å gå ut på kvelden med en mage som er oppblåst..? Det var bare nedverdigende og vondt. Nedverdigende å gå rundt med stor mage og det var vondt og ubehagelig. Så jeg satt hjemme på hybelen istedet.

Når jeg oppsøkte leger, ble konklusjonen at jeg hadde irritabel tarm. Ingenting å gjøre med det, bare prøv å stresse litt mindre. Og, å, jo, -antidepressiva fikk jeg visst. Først fikk jeg det for magen i liten dose, deretter for psyken, i større dose. Men det hjalp ikke for magen.

Lenge tenkte jeg at dette var noe jeg bare måtte leve med. Min uflaks, rett og slett.
Men så kom jeg til et punkt i livet da jeg ikke orket mer. Jeg hadde begynt i terapi pga depresjonen og skjønte at det bare var jeg selv som kunne ta ansvar for min egen helse, -og jeg var verdt å kjempe for! Jeg satt igang med eliminasjonsdietter, prøvde en diett uten melk for et par-tre uker, en diett uten fruktose prøvde jeg, deretter prøvde jeg å ta bort gluten i maten. Med glutenfri diett merket jeg bedring veldig fort. Plutselig fikk jeg magen min tilbake. Den sluttet helt å være oppblåst. Det var et nytt liv. Virkelig. Det var da jeg først forsto hvor alvorlige problemer jeg hadde hatt, hvor invalidiserende det hadde vært.

Jeg kunne nå begynne å tenke på å faktisk gå ut på kvelden igjen, kunne slippe å bekymre meg for om magen plutselig skulle bli oppblåst i sosiale lag. Det var slitsomt å følge en diett, men å ha god helse betyr alt. Etterhvert begynte jeg allikevel å tenke på om jeg virkelig var intolerant mot all gluten. Jeg hadde tatt en blodprøve (før dietten) og den viste ikke noen antydning til cøliaki. Dessuten ble jeg så veldig oppblåst hvis jeg fikk i meg hvetestivelse som fins i noen glutenfrie blandinger og brød. Dette fikk meg til å mistenke at det var hvete jeg reagerte på, ikke gluten.

Så jeg kjøpte inn spelt og bakte mitt første speltbrød. Det var nydelig å smake skikkelig brød igjen, etter et halvt år med glutenfri bakst. Og magen fungerte helt fint, ja faktisk bedre! Etterhvert introduserte jeg rug og bygg i tillegg, og det gikk veldig bra. Havre hadde jeg hele tiden spist, det har jeg alltid hatt god erfaring med.
Og det var etter denne lykkelige oppdagelsen at jeg begynte å gå ned i vekt, gradvis. Uten å gjøre noe annet enn å bake brødet selv, med mel av spelt, rug, havre og bygg. Uten antydning til hvete. Hvete er virkelig overflødig. Nå skal jeg ikke skjære hveten over en kam, det fins utallige spennende hvetesorter. Noen kan jeg faktisk tåle, slik som bulgur og durum. Hvete er så mangt.

Men den moderne hveten som vi spiser så uendelig mye av i vårt samfunn. Den hveten tåler jeg ikke. Jeg kan ikke forklare det vitenskaplig, men jeg vet at jeg aldri vil gå tilbake dit.