På søndag var vi på loppemarked og sønnen min på 5 fikk kjøpe lodd på kakebasaren. Til hans store glede fikk han vinnerloddet og fikk velge seg en kake. Valget falt på en fristende sjokoladekake. Han var så stolt at det lyste av øynene og jeg måtte bare glede meg med han. Litt senere på ettermiddagen ville han servere kake til oss her hjemme. Det var strålende sol og vi benket oss ute med kaffe og kake. Det er i slike stunder jeg faller for fristelsen å spise litt kake selv om jeg vet at den inneholder hvetemel. Masse hvetemel...
Allikevel nøt jeg kakestykket mitt, og sønnen min nøt å kunne servere av kaken han hadde vunnet. Jeg ville unne han den gleden. Og det var koselig. Ut på kvelden fikk vi besøk av svigermor og kaken ble på nytt satt fram. Og jeg falt for fristelsen igjen. Et nytt kakestykke. Hvor var jernviljen min nå? Jeg ville bare være som de andre, uten bekymringer for hva som kunne skje.
I går kveld, altså ca et døgn etter inntak av hvete, kom den store magen min igjen. Den store magen som jeg alltid har hatet, alltid har skammet meg over. Magen som gjør vondt når jeg trykker på den, magen som gjør at alle klær blir stramme, som gjør at jeg føler meg tykk og ekkel og blir trist. Så var det på`n igjen, men forhåpentligvis bare for en kveld. Det går over, det vet jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar